CONCERT REVIEW (NORWEGIAN)

Anmeldelse i Rana Blad av konserten Schtimm hadde på Nesna høsten 2007.

Dunkel, naken og nøktern rødvinspop. For den som liker sånt. «Schtimm» har på mange måter skapt sin egen sjanger som de selv betegner som alcojazz/dunkelpop. En sjanger som de nok bare må innse neppe kommer til å slå an på det store kommersielle markedet. Det er synd, for «Schtimm» har unike kvaliteter i sin musikk. Lydbildet er enkelt og nakent, med Bjørg Ramskjells klare og deilig spesielle stemme som fremste drivkraft. De skal ha honnør for at de tør å være så minimalistiske, og gjør sin greie fullt og helt, men på mange måter er dette også deres svakhet. På en liten plass som Nesna blir aldri «Schtimm» folkelige nok til å nå innerst i nervene på andre enn de over gjennomsnittet musikkinteresserte. Bandet åpner med «Endore» og «Somewheregone», låter som er like fort glemt som de er hørt. På «The same old Circle» drar Bjørg publikum inn med å be dem knipse sammen med musikken. Det blir kort og bittersøtt før det dras over i den like lettglemte «Don’t blame it on the Rain». Derfra henter «Schtimm» seg bedre inn. «From the Times of Neverletgo» er en intens og vakker kjærlighetssang. Erling Ramskjell overtar vokalen og sier om låta at den er: «En slags liten kjærlighetsang, som mange av de andre, men denne er mer konkret.» Det høres. Det er ektefølt, vakkert, ærlig og treffer midt i magen. «Dead Sparks and Wine» tar over, med særegen rytme og taktfast marsjering. En av de absolutte høydepunktene. Vakrere blir det når konserten faktisk egentlig er over. «Schtimm» blir hentet inn på scena igjen, hvor de gjør en versjon av «The End of The World» som ville fått The Carpenters til å gråte av misunnelse. Så rocker de opp med «IDIOTsong» som i følge Bjørg Ramskjell er «Den kanskje dummeste sangen i verden». Dum eller ei, den sitter som et skudd, med publikum som kor og det nærmeste «Schtimm» noen gang kommer et sceneshow. «Red Dog Spiral» avslutter kvelden i «Schtimms» etter hvert kjente enkle stil. Med kun gitar og vokal bysser «Schtimm» oss i søvn før de sender oss ut i dunkle høstmørket. «Schtimms» inderlige realisti ke og nakne lydbilde blir kanskje aldri «Topp20»-materiell, men de har uten tvil en plass i Musikknorge. I hvert fall så lenge det finnes musikkelskere med rødvin i glasset og en hang til det spesielle.
Hedda Hiller Koteng
Terningkast 4